KAMERATEN

Nå nærmer vi oss slutten av oppholdet på gården, jeg husker at jeg på det tidspunktet begynte å bli litt sliten, men at jeg også var lei meg for at eventyret begynte å ta slutt. Vemodet kicka inn før det trengte. Det er rart med den boblefølelsen, at hver dag er så lik, men allikevel med små forskjeller som gjør en stor forskjell til slutt. Se på den fine buketten her. Eldar kalte oss kamerater. 

Eldar Vågan er et menneske jeg har veldig vanskelig for å forklare for andre. Ida Maria, Esben og Hanne er store fans av Vazelina, tegneserien og julekalenderen, mens jeg ikke har noe forhold til musikken og mennesket i utgangspunktet. Så alt det jeg lærte om Eldar og Vazelina, lærte jeg der og da. Han er kanskje det mest kreative mennesket i den veldig kreative gjengen. Han kom med den kommentaren som oppsummerte noe vi alle brukte mange ord på å forklare og fikk oss til å knekke sammen i latter. Hvis det ble spilt et vakkert klassisk stykke på pianoet i stua var det alltid Eldar som satt der og improviserte som han sa. Og akkurat det er han sinnsykt god på. Å improvisere og leke. 

Jeg var veldig spent på hvordan denne dagen hans skulle bli. Eldar slo meg ikke som det mest åpne mennesket, og snakket helst ikke noe spesifikt om seg selv og sitt. Han liker å komme med den beste replikken, men kanskje ikke å være fullstendig i fokus en hel dag. Han trives nok best med gitaren litt på sida, mens noen andre tar rampelyset. Han snakker ikke negativt om noen og liker ikke å sutre. Men selv om han kan være stille av og til, så handler det om at det tikker mange tannhjul på innsida av den mannen.  Han har levd og han har grubla, og noen av de beste visdomsordene jeg har hørt kommer nettopp fra selveste Eldar Vågan.

© Margaret Berger 2016
All Rights Reserved.